Jeg er på vei gjennom himmelhvelvet med mine grønne fine sko og hvor hen jeg ser, øyner jeg noe kjent. Der er han, og der er han andre. Dette er rødt og dette er blått. Et langt og et annet kort.
Fuglene synger høyt fordi solen har gitt dem et løfte om en god dag. Utsikten er uimotståelig og jeg har lyst å dra langt, et sted jeg neppe kan komme til, et sted hvor jeg blir usynlig, gjerne til månen eller Mars.
Omkring meg dufter utallelige vesener, men luften er også mettet av diverse miljøgifter som man har etterlatt i luften og på land. Denne blandingen blir kalt for atmosfære.
Jeg er en heldiggris for jeg har kommet på hesteryggen til min hest Ljosfari og på den ene siden av oss er månen og på den andre siden er sola. Vi er både bittesmå der midt ute i veien mellom disse romgigantene og store og klossete når en mygg smyger seg inn i øyet mitt.
Naturen sier at nå kommer våren. Det ser ut som alle veier er åpne for oss og i felleskap med så mange på den lange reisen, både de usynlige og de synlige og de nærme og de som er langt borte, de store og små, er det mulig å tenke seg at noe som bidro positivt for livet på denne planeten.
Hennes reise er kontinuerlig fra start til slutt. Hvor er vi på denne reisen?
Þórdís Alda Sigurðardóttir 2006
Ég er á leið um himinhvolfið á grænu fínu skónum mínum og hvert sem ég lít, ber eitthvað kunnuglegt fyrir sjónir. Þarna er þessi og þarna er hinn. Þetta er rautt og þetta er blátt. Eitt er langt og annað stutt.
Fuglarnir syngja hástöfum því sólin hefur lofað þeim góðum degi.Útsýnið er ómótstæðilegt og mig langar að fara langt út í buskann, helst þangað sem ég kemst varla, kannski þangað sem ég verð ósýnileg, jafnvel til tunglsins eða Mars.
Í kringum mig anga óteljandi lífverur en loftið ber líka keim af margvíslegum eiturefnum sem hafa verið skilin eftir í lofti og á láði. Blandan sú nefnist í daglegu tali andrúmsloft.
Ég er lukkunnar pamfíll því nú er ég komin á bak hestinum mínum Ljósfara og öðru megin við okkur er tunglið en hinummegin sólin. Við erum bæði agnarsmá þarna á miðjum veginum, milli þessara tveggja geimrisa, og líka stór og klossuð þegar mýfluga flýgur inn í augað á mér.
Náttúran segir að nú fari senn að vora.
Okkur virðast flestir vegir færir og í samfylgd svona margra á langri leið, bæði hinna ósýnilegu og sýnilegu, nálægu og fjarlægu, stóru og smáu, skyldu menn ætla að hægt væri að læra eitthvað sem kæmi sér vel fyrir líf þessarar plánetu.
Ferðalag hennar er óslitið frá upphafi til enda. Hvar erum við stödd í því ferðalagi?
Þórdís Alda Sigurðardóttir 2006